Når lillesøster og Kornelia er på besøk, diskar vi opp med heimekveld, taco, utekveld, kafébesøk, innblikk i uni-kvardag, sjokoladetips og turar. Og folk på folk på folk. Og fleire folk. Alle skal møte alle. Så får ein berre håpe dei har hatt det like bra som eg har.
Dette er min kunstneriske respons til ein film som heiter Summer in February og handlar *SPOILER ALERT* om ein kunstnar som er ulukkeleg og frys ihjel i ei hytte på kysten i Cornwall. Denne filmen såg eg i den tru at det skulle vere eit vakkert, britisk drama (noko det heilt sikkert var), men som vordande kunstnar i eit iskaldt hus på kysten i Cornwall tolka eg det som ein skrekkfilm totalt oppsett på å ta motet frå meg. Så når eg fekk gjester frå Ålesund som tok med seg sola, Maria og Andrea, kom diverse tvangstankar om å få vist dei kor vakkert Cornwall eigentleg kan vere.
Vi gjekk på tur gjennom Falmouth og videre ut til Pendennis Castle, eit av forta til Henry VIII.
Der var mange gamle vindauge som gav magisk lys.
Og kanoner som ein gong i tida kunne skyte skip.
I nokon av vindauga fant eg fine vener.
Ein kunne sjå heile Falmouth frå toppen av slottet.
Det starta å blåse veldig og museet stengte, så vi gjekk kystvegen heim og åt arme riddere.
This is my artistic response to the film Summer in February, that *SPOILER ALERT* is about an unhappy artist who freezes to death in a cottage in Cornwall. I watched this film in thoughts of it being a beautiful British drama (which it probably could have been), but as a aspiring artist in a freezing house in Cornwall, I couldn’t help feeling it was a horror film with hints of personal insult. So when i had guests from Ålesund coming down, bringing the sun with them, my “look-how-beautiful-it-is-where-I-live-OCD” played up.
We walked through Falmouth to Pendennis Castle, which had lots of old windows with magical light, and some widows with friends in them. You could see all of Falmouth from the top. When the wind caught up with us and the museum closed, we went home and ate french toast.
Medan vi ventar på stormen som skal treffe sør-England, så ordnar vi i huset, hamstrar stearinlys, ser på OL og på bilder fra forrige helg da vi trudde vi skulle først fryse ihjel og måtte dusje med lue.
Så hadde vi verdas beste Gatsby Night, etterfølgt av dagen derpå frukost ute, med vårsol og te.
Så har ein jo dei vanlige augeblikka i 3 Ashfield Villas, med truser på hovudet og rollebytting (me trur nemmeleg ikkje på kjønnsroller)
Du veit du bur med gode folk når du gløymer å kjøpe stearinlys, men lysestakane ikkje treng å stå tomme. Ikkje vinglasa heller, for den saks skuld.
Og snart kanskje dykk får sjå bilder frå Moulin Rouge-festen vi hadde på torsdag. Har ein raude lys i taket, seier eg berre.
Fordi Dolly’s eksisterer, og dei arrangerer temakvelder som Gatsby Night, har vi ofte gode grunnar til å finne fram strømper, perler og raud lebestift, og denne gongen, flapperkjolar.
Vi gjorde oss klar i eit mylder av klær og sminke. Tenk at tre kostymeerfarne jenter kan lage så mykje rot.
Treng dei ei Ladies Maid på Downton, så melder eg meg frivillig.
Sjølv om eg tilbragte store delar av veka med å fortelje alle at eg skulle gjere mi eiga augesminke og bevise for ToneLill at eg kan sminke meg sjølv, så måtte ho fikse den til slutt.
Vi sprang rundt i huset med ei strømpe og eit augebryn med vinglaset i handa og ein ventande taxi uttafor, i kjent stil, men heldigvis veit både Dolly og dei andre vi skulle møte at vi alltid er litt seine. “Vil dokker ha billettane?” ” Det går bra, vi veit kven dokker er.” Ti poeng.
Så vi hadde ein kveld der vi dansa charleston, hadde ein pianist som spelte musikk, og følte at vi hadde funne ei tidsmaskin (untatt dei femten fyste minutta da alle satt med mobilane og fotograferte, og ei gamal sur ei kom og kjefta på oss for å ta bilder. “You’re totally missing the spirit”). Vi drakk Gin Rickey og Flapper’s Delight, og alle mista sin Whiskey Sour virginity. Det var heit strålande!
Vi dro vidare til Mango’s og dansa i nokre timar, mens folk sendte oss rare blikk, for -get this- vi såg faktisk ut som om vi var frå 20 talet, det var råkult. Som alltid på byen var det nokre eldre bondar som prøvde å sjekke rumpemusklane våra, så vi ba dem om å dra til helvete og dro heim og spelte Cards Against Humanity og høyrde på meir 20-tals jazz.
Because Dolly’s exists and they do theme nights like A Gatsby Extravaganza, we often have good reasons to find ours stockings, pearls and red lipstick. And in this case, flapper dresses.
We got ready in a haze of clothes and make up, jeez, all the mess!
If they need a Ladies Maid at Downton, I volunteer. Even though Lilly ended up doing my make up in spite of a week telling everyone how I would do it on my own and prove once and for all that my make up skills are amazing…
We ran around the house with one stocking and one eyebrow and a glass of wine and a taxi waiting outside, as usual. Everyone is luckily used to us always being a little late. “Do you want our tickets now or later?” “Don’t worry, we know who you are.” Ten points.
So we got an evening of Charleston and live piano music and it felt like we had entered a time machine. (Apart from the first fifteen minutes when everyone was taking pictures with their phones and this grumpy lade came over and yelled at them for “totally missing the spirit”) We had Gin Rickey’s (tastes like soap) and Flapper’s Delights and lost our Whiskey Sour virginity. It was absolutely divine. hehe.
Then we went to Mango’s and danced for a few hours, while people sent us strange looks, for -get this- we actually looked like we came from the 20s. It was awesome! As always out on town, there were some old farmers trying to touch us up, so we told them to fuck of and went home to play Cards Against Humanity and listen to more 20s jazz.
Good people!
Lektorstudent. Universitetet i Oslo. 
© 2020 Mari Hafsås
Theme by Anders Noren, design by Ragnhild — Up ↑