Plutselig så det sånn ut utenfor bussvinduet.

Og vi hoppet i taket når vi skjønte at det var her vi skulle av!

Solbriller og litt vindbeskyttelse måtte til, men det var ikke egentlig nødvendig å spre solskinn med jakka i dag.

Klassen ble plutselig åtte år og gikk for å utforske. Det var en av de situasjonene der det var kjempelett å se hvem av oss som hadde vært ute i slikt terreng før, hvor langt ut og i hvilket tempo man bør gå. Og hva som ikke er så lurt, for eksempel å spurte nedover.

Vi ville utforske de gamle ruinene.

Fin gjeng. Karl, Rachel, Gary og Josh.

Der var stier som slynget og slanget seg oppover, og jeg fikk lyst til å bare gå opp og ned dem hver dag omtrent resten av livet. Så vakkert.

Inni ruinene kom det ikke like mye lys. Men litt.

Becky og Kristine er så bra!

Som avslutning på dagen skulle vi skrive postkort. Jeg var for betatt av den blå himmelen til å skrive særlig mye, så den ble overført til et kunstverk jeg er helt sikker på ville gått for noen millioner om det hadde vært til salgs. Men det får dere aldri vite, for foreleserene våre ville ha dem til et prosjekt. Men reddikene jeg spiste til lunsj fikk likevel være med på kortet.

Translation: Suddenly it looked like this outside the bus, and we were thrilled to realise this was our next stop. No sunshine-raincoat was really needed today, the sky did its job, but it was nice against the wind. We were suddenly eight years old again as we explored the ruins and paths. Good people, Karl, Rachel, Gary and Josh. I want to walk these paths for the rest of my life. So beautiful. Inside the ruins were only a little light. Becky and Kristine are just so NICE! Finished the trip with a postcard I’m convinced could be sold to a gallery for a couple of millions any day. Even my radishes for lunch are in the corner; it’s so definately a masterpiece.